Heia Susanne Sundfør!

Da Susanne Sundfør valgte å trekke seg fra Spellemann-nominasjonen som "Årets kvinnelige artist" måtte jeg finne fram hendene og klappe dem sammen! Hun får virkelig all min respekt for akkurat det, og jeg ville gjort akkurat det samme selv.

Les saken på vg.no her.

"Sundfør begrunner dette med at en slik nominasjon ikke er mulig i forhold til hennes personlige holdninger, og at hun ønsker at ethvert samfunn skal ha en tilnærmelse og forhold til kunst som ikke innebærer et kjønnsperspektiv."

Og til det bygger jeg på med Cyaneeds egne ord "Biologiske trekk - hva har det med musikken å gjøre?". Noen tenker kanskje at dette ikke er en spesielt big deal, for kvinner har jo muligheten til å vinne under andre kategorier også? Og da er det vel dette bare småsutring, er det ikke? Men nei, for det handler om noe mye større enn bare Spellemannsprisen i seg selv. For denne måten å skille mellom kjønn på i forhold til kunst finner vi ikke bare i Spellemann-nominasjonene, men som en gjenganger gjennom store deler av den musikkbransjen vi i Cyaneed selv har møtt. For selv om vi gjør akkurat det samme som guttene, har vi havnet i en helt egen og nokså merkelig kategori kalt "jenteband". I denne kategorien møter vi mange andre kvinner fra alle slags musikksjangre, med den ene tingen til felles at vi nettopp er kvinner. Så hvilke sanser er det vi bruker når vi tar til oss musikk egentlig? Hørselen eller synet?

Og man skjønner godt at Susanne Sundfør trakk seg etter å ha sett denne videoen fra året før:

Jeg skal ikke skrive og "sutre" over dette så mye mer i dette blogginnlegget, for nå skal jeg heller sette meg ned med gitaren og undre over når den dagen kommer der mannekunst og kvinnekunst er ord ingen har hørt.

Takk for oppmerksomheten! - This is your captain, Hanna, speaking